Bolagshj�rnet

På sekstitallet var Bolagshjørnet navet i de fleste aktiviteter rundt Rakkestads sentrum, frem til Handelsbolaget brant i 1969, eller som det ble sunget i en vise til julegateåpningen det samme året:

Teksten var skrevet av ”Julius” (Asbjørn Lie) til melodien ”Lyckliga gatan” som Anna-Lena Löfgren hadde hatt en stor hit med et par år i forveien.

Ved Bolagshjørnet fantes butikker, café, slakteri, bensinstasjon og et hotell med matservering samt en bank og telefonsentralen noen skritt unna. Begrepet Bolagshjørnet refererte seg til Rakkestad Handelsbolags bygninger som lå her på hjørnet mot Bankplassen, og beliggenheten vises på kart over sentrumsområdet for perioden 1876 til 1885, etter at Bolaget ble bygget i 1883/84.

I våre dager preges dette området av parkeringsplassen ved rundkjøringen, men da vi vokste opp var kvartalet dominert av Handelsbolagets trebygning og de tilhørende stallene som også var lager for ”Bolaget” slik vi sa i dagligtalen. Begrepet ”Bolagshjørnet” omfattet dessuten Solstadkvartalet rett over Johs. C. Liensgate. I dag er alt dette en ”saga blott”, men for de som husker noen år tilbake så var Bolagshjørnet selve krumtappen i sentrum. Den gang brukte mange bønder hest og vogn til ”stasjon”, enten det var for å levere korn på mølla eller melk til meieriet. De fleste benyttet også anledningen til å handle i sentrumsbutikkene, mens de lot hestene hvile ved Bolagets staller hvor det fantes fór og tjoringmuligheter samt vann til hestene.

I Bolaget kunne man få ”alt” fra hestesko og spiker til kolonialvarer. Kjøtt og flesk var blant de ferskvarene man kunne kjøpe der i tillegg til meierivarene ost og melk. Ja til og med fersk fisk ble tilbudt kundene, samt alt de trengte av tørrvarer som kaffe, sukker og mel. Nærmest likt et moderne supermarked, selv om det meste ble levert over disk fra første stund. Sånn sett var Bolaget egentlig et godt gammeldags landhandleri midt i sentrum frem til alt brant ned i 1969. Brannen avsluttet en æra i sentrums forretningsliv etter knapt 100 år som en viktig butikk for rakstingene.

Rett over gata i Solstadkvartalet på hjørnet mellom Johs. C. Liens gate og Storgata fantes flere forskjellige virksomheter i den gamle trebygningen. Mest iøynefallende var caféen som gjerne ble kalt ”Hjørnet” eller bare ”Isbar’n”. Så vidt jeg husker var de først ute med å presentere soft ice til oss rakstinger, eller soft ice-is som enkelte sa. Hjørnet var et populært spisested for mange ungkarer rundt Rakkestad sentrum. Flere av dem benyttet gjerne anledningen til å få stusset håret og fiffet seg opp innen helgen hos frisør Høydahl, som var nærmeste nabo til isbar’n. Der hadde brødrene Thorolf og Walter Høydahl sin virksomhet sammen med Thorbjørn Hyllestad eller ”Tobbis” som vi kalte ham. Han etablerte sin egen frisørsalong i Vold midt i Storgata senere på 60-tallet. En trapp opp, på hjørnet mot den eldste Langsethgården.

Barberer’ne ved Bolaghjørnet var populære blant oss guttunger, kanskje først og fremst fordi de hadde en trehest vi kunne sitte på mens vi ble klippet. Noen vil vel kalle dette for et smart salgstriks da våre fedre gjerne ble med når vi skulle klippes. De trengte som oftest å få fikset sveisen selv også. Et rent vinn/vinn-tiltak for alle parter, vil nok reklameguruer si.

I det samme bygget, litt oppover langs Johs. C. Liens gate, hadde slakter Hansen sitt utsalg og pølsemakeri mot bakgården. Disse lokalene overtok slakter Johs. Ringstad etter at Hansen avviklet sin virksomhet. Ringstad hadde i tillegg et utsalg i Vaterland nær slakteriet sitt. Dit gikk vi med krepsefangstene vi hadde sikret oss enten i Dørja eller Rakkestad-elva, da de var agenter for svenske oppkjøpere som betalte ganske godt. Noe som ble et fint tilskudd i en ellers slunken guttelomme.

Resten av bygningsmassen i Solstad fungerte som verksteder og lager for noen nærliggende virksomheter. De overliggende etasjene med vinduer mot Storgata ble brukt til leilighet og hybler.

Etter Bolagets brann ble Solstadkvartalet revet, for å gi plass til Mirandas nybygg som ble satt opp i 1972-73, og utformet slik vi kjenner bebyggelsen på hjørnet i dag.

Solstad ble bygget etter at arealet var blitt utskilt fra gården Gudim og overdratt til Iver Andersen i 1906. Han hadde vært bestyrer av Handelsbolaget siden 1888, men i 1907 stod hans nye forretningsgård rett over gaten ferdig, hvor han åpnet et landhandleri.

I tidligere ordfører Odd F. Fladstads publikasjon ”Et sentrum blir til” oppgis det flere former for virksomheter med forskjellige leietakere i bygningenes første år, uten at noen spesifiseres spesielt. Men Fladstad forteller at i 1925 startet en rekke virksomheter opp i Solstad, noe han gir en detaljert informasjon om i sin publikasjon:

I august etablerte Rakkestad trikotasjeforretning seg der. I november, åpnet A. Tveten en fruktforretning, i tillegg til at Hansen og Aamot tilbød rakstinger kjøttvarer fra sin nye pølsemakerforretning i Solstad. Tvetens fruktforretning må tydeligvis ha vært en suksess, for i desember ble navnet endret til Cigar og fruktforretning ved at vareutvalget tydeligvis ble utvidet, kanskje med tanke på at julen nærmet seg. Det oppgis at Rakkestad Møbelforretning også skal ha holdt til her i 1925. Samtidig fortelles det at Hansine Johansen året i forveien hadde etablert en spiseforretning i Solstads 2. etasje. Dette ble antagelig forløperen til den kafeen på Hjørnet som vi vokste opp med.

Tidlig på 1920-tallet skal dessuten Ernst Lunde ha startet et motorverksted i Solstad. Selv om det ikke er oppgitt noe sted i Fladstads skrifter, ville det vært naturlig at han fikk montert en bensinpumpe til sine kunder, til tross for at det allerede fantes en Shell-pumpe i sentrum. I tilfelle Lunde gjorde som formodet bør dette indikere at bilparken i Rakkestad økte på 20-tallet. Kanskje var en slik pumpe starten for Esso-stasjonen som lå ved Bolagshjørnet et stykke inn på 60-tallet?

Nabobygget Vang litt opp i Johs. C. Liensgate, som huset den manuelle telefonsentralen, ble også revet da det trengtes mer parkeringsplass rundt Miranda, Herredshuset og Elverksbygget.

Det noe eksotiske navnet (Miranda) på lokalene skal bero på en misforståelse om det egentlige navnet til kong Oscar IIs hest som skal ha beitet i den nærliggende hagen til Liens hotell, da kongen bodde der under sin inspeksjon av en feltmanøver i 1899. Hesten het egentlig Amerida, men da ingen var sikker på navnet ble Miranda valgt, kanskje fordi dette også lød litt eksotisk? Eller muligens fordi at rakstinger har det med å finne klengenavn på folk og fe etter eget forgodtbefinnende?

Mirandas trappefasade mot Storgata ligger omtrent der den gamle Esso-stasjonen lå. Det er ikke oppgitt noe årstall for byggingen av denne, bortsett fra at den ble bygget i typisk 30-talls arkitektur, med et tak over innkjøringen mellom pumpene og kontorbygget hvor kassen, litt rekvisita og kioskvarer befant seg. Den gangen var det normalt at betjeningen kom ut og fylte bensin samt sjekket oljen og vasket frontruten på bilen. Et helt annet servicenivå enn det som eksisterer mellom dagens burgere og colaflasker.

Akkurat når bensinstasjonen ble revet hersker det en viss uenighet om. Noen steder står det 1957 mens andre hevder 1958. Enkelte kilder oppgir at en ny Esso-stasjon ble bygget nord for Bolaget tidlig på sekstitallet. Jeg kan imidlertid huske at vi ”gutta i gata” hjalp Åge Grønnern som drev Esso-stasjonen, med å flytte inventar og varer fra stasjonen på hjørnet til den nye moderne som var bygget mot Alléen, og at begge stasjonene eksisterte da dette skjedde. Etter flyttingen kunne han Åge boltre seg i ny vaskehall og romslig verksted med smøregrav, samt rekvisitabutikk for småting som bilister kunne ha behov for. Et stort fremskritt i forhold til den gamle stasjonen hvor alt måtte gjøres utendørs. Der ble biler som skulle smøres og skiftes olje på løftet opp av et vaklevorent hydraulisk stempel som ikke ville vært godkjent i hht. våre dagers HMS-regler.

Den gamle Esso-stasjonen var et populært utgangspunkt når vi syklet rundt i sentrum på rekke og rad etter hverandre, og da gjerne med Harald Berntsen i spissen på sin sykkel. Vi flyttet etter Åge, for han var alltid i godt humør og hjalp oss med syklene når det trengtes. Hos ham kunne vi vaske syklene, og få en oljeskvett til å smøre kjeden med. Var Åge i godlune vanket det kanskje en Pinup-is eller en ’loppe’ brus om han var fornøyd med at vi feiet eller spylte plassen rundt stasjonen.

Rett over Storgata, sett fra Solstadkvartalet, lå Centrumsgården med Central hotell i 2. etasje. Det ble drevet av Vesla Holøs (Inger Johanne Torper) med god hjelp fra ektemannen Odd. På gateplan hadde Chr. Torper og senere sønnen Per Torper sin forretning med stoffer og damekonfeksjon, mens en trapp førte ned til kjelleretasjen hvor herreekviperingen lå. Rakkestad Bok og Papir la beslag på hjørnet mot bakgården og Jernbanegata. Ved hjørnet mot Støles-gården, der inngangen til Fru Blom er i dag, hadde Graarud sin kolonialforretning. Langs utkjøringen mellom de to sentrumsbyggene lå urmaker Tajets butikk, med postkontoret som nærmeste nabo, som da jeg vokste opp ble bestyrt av postmester Torp.

Centrumsgården stod ferdig i 1927, etter at Sverstadgården med meieriet på dramatisk vis brant ned til grunnen i 1925.

Bakgården fungerte som parkeringsplass for hotellets gjester, mens Torper hadde sin garasje i uthuset. Mellom Centrumsgården og Jernbanegata lå et lite trebygg hvor urmaker Solberg holdt til langt inn på 60-tallet.

Fra rampen ved jernbanen og mot Storgata lå den kombinerte drosje- og bussholdeplassen. ’Drosjebua’ var delt med venterom for drosjene og transportkontoret til Holts bilruter. Bak den lå Jernbaneparken med plen, busker og krakker. Det kunne være ganske så livlig her på lørdagskveldene, skjønt enkelte balstyrige ble tatt hånd om av en av de to konstablene; Olsen og Fuglnæs, som patruljerte Rakkesstads gater i helgene. Det hendte at noen av de mest umedgjørlige kranglefantene måtte tilbringe natten i arresten som befant seg i kjelleren til Rakkestad Sparebank hvor bankens velv var nærmeste nabo.

Rakkestad Sparebanks bygg stod ferdig i 1913, hvor bankens ekspedisjon og kontorer samt kommunestyresalen lå i første etasje, dessuten var det selskapslokaler i 2. etasje.

Bolagshjørnet innen stallene til Bolaget ble revet. Sparebanken og Vang å¨hver sin side av Johs. C. Liensgate. Mellom Sparebanken og Alleen ligger Skarkerudgården som ble revet en gang på 70-80tallet. (Utsnitt fra postkort)

Skrått over gaten, bak Solstadkvartalet, lå allerede nevte Vang med telefonsentralen og telegrafen. Det oppgis at tomten til Vang ble utskilt fra Gudim i 1898, og at bygningen ble satt opp med Vold i Storgata som mal for utformingen. Overetasjen bestod av leiligheter mens den manuelle telefonsentralen la beslag på 1. etasje med lager og hvilerom for montører og telefondamer. I tillegg var det plass til en fotograf, barberer og postkontor i bygningen. Vang ble dermed viktig for kommunikasjonen både internt og ut av bygda. Herfra fikk man forbindelse med lokale telefonabonnenter eller de utenbygds som man måtte ringe rikstelefon til. Her fantes også avlukker med telefoner for de som ikke hadde egne apparater. Så snart samtalen var avsluttet, kunne vi betale for den i luken hvor vi fikk en enkel lapp påskrevet samtaletid og takst som kvittering. Der kunne vi også levere teksten for telegram til jubilanter og konfirmanter om man ikke hadde fått kjøpt gaver eller sendt kort til gratulasjon i tide. Vang ble revet på 70-tallet etter at telefonsentralen ble automatisert og det private telefonselskapet avviklet som en konsekvens.

På 50- og 60tallet kunne man få utført det meste i Bolaghjørnets nærhet, men nå må man lengre bort i gaten for å få utført de samme tjenestene som ”i gamle dager”. Riktignok trenges ikke en telegraf lengre, nå som de fleste har egne mobiltelefoner man kan bruke til å sende sms-gratulasjoner eller holde kontakt med stort sett hele verden.

Etter Bolagets brann i 1969, skrev min far; Asbjørn, eller Julius som han benyttet i slike sammenheng, en nostalgisk hyllest til Bolaghjørnet for samme års julegateåpning. Jeg tar med det siste oppsummerende verset som tegner et bilde av det som var, og det som kanskje kunne komme i stedet:

                                                           

                                                                                    

                      

Nå som vi har fasit for hvordan Bolaghjørnet har blitt, vil hver enkelt ha mulighet til å vurdere om utviklingen har vært til det bedre, eller om munnhellet; ”Alt var bedre i gamle dager” har sin berettigelse. Skjønt svaret beror nok på øynene som ser, eller hvilke kriterier man legger til grunn for vurderingen. Et er i alle fall sikkert: Den gamle trehusbebyggelsen ved Bolaghjørnet kommer uansett ikke tilbake. Om dette er det bare minner igjen, lik mange andre gamle trebygninger som utgjorde sentrum på 60-tallet.

           

Odd F. Fladstad: ”Et sentrum blir til”.

Sigrid Lie; ”Erindringer fra Rakkestad”

Rakkestads Historie

Rakkestad Avis

Rakkestad kommune v/ Arne Gjerberg