Roar Bakke

- Beatles, Beach Boys, Hollies og Hep Stars, svarer Arne Roar Bakke da jeg spør om hans musikalske forbilder. – Også far min da, han Arne; skomaker’n, smiler Roar på tampen av orienteringen om hva som har påvirket musikksmaken hans.

Innen han kommer med denne erklæringen har vi mimret en del om det varierte musikklivet i 60-tallets Rakkestad med røtter i Salongorkestertets storhetstid da de spilte på kjente steder i hovedstaden.

De fleste kjenner Roar som den godlynte mureren i entreprenørvirksomheten til Ragnar Haugen, og mange har sikkert danset til de taktfaste rytmene han har lekt frem på bassen i de mange orkestrene han har spilt.

- Det begynte med Per Roars, erindrer gitaristen, og slår fast at Per Roar Østby lenge var en bauta i Rakkestads musikkliv.

– Han burde fått kulturprisen langt tidligere enn i 2001, så han kunne hatt glede av denne erkjennelsen lenge før han gikk bort, fortsetter Arne Roar og snakker seg varm om Per Roars orkester som preget danselokalene i Rakkestad og Degernes på 60-tallet. Den gang folk gikk ut og danset på lørdagskveldene, og det kunne være stinn brakke i Herredshusets festsal med innpå 400 danseglade mennesker i salen.

- Jeg ble skikkelig inspirert til å bli popmusiker i 1965, da Bjørn Erik Nærby og jeg benket oss i Herredshuset for å overvære den popkonserten dere i Four Beats arrangerte med the Cyclones fra Halden på scenen, mimrer Roar. – Det var stort, fortsetter han, - noe slikt var jo ikke blitt gjort i Rakkestad tidligere, selv om jeg husker det rockeshowet dere arrangerte i Solvang året i forveien. Begge ganger var det smekk fulle hus, erindrer Roar og legger til; - da bestemte Bjørn Erik og jeg oss for at vi ville spille popmusikk, vi også. Et arrangement fra paviljongen på Bankplassen var også med til å stake ut kursen for de to musikerne in spe.

Roar forteller at det ikke ble sånn med en gang selv om han gjorde noen spede forsøk med gitaren hjemme i sofakroken.

Det var først da Per Roars trengte en bassist at det begynte å skje noe mot slutten av sekstitallet. – Østby’n var alltid lydhør for folk som kunne egne seg i orkesteret hans, fortsetter Roar, - Han var ofte nedom skomakerverkstedet til far min og prekæ musikk; om Gundersens kvintett og det som rørte seg i musikklivet.

 

- Per Roar mente at jeg kunne gjøre jobben som bassist, smiler Roar som forteller at det ble en del spillejobber i Per Roars orkester. Helt til vi yngste i orkesteret ville spille litt mer moderne poplåter. – Men da satte Østby’n seg på bakbeina, humrer Bakke, - nei, slik langhåra musikk, ville han ikke være med på å spille. Vi fikk i alle fall god trening på evergreensanger, smiler Roar og runder av beretningen om Per Roars orkester med at rundt 1970 ble noen av dem på Per Østby’s initiativ med å stable et storbandorkester i Rakkestad på beina.

Denne perioden ble starten for et nytt orkester som så dagens lys i Rakkestad rundt1970-2, nemlig Atlantic hvor flere unge og til dels langhårete Rakkestadgutter med fartstid fra Per Roars startet et popband hvor de spilte 60-tallslåter godt blandet med den tids listepop. I tillegg til sine instrumenter bidro alle som vokalister. – Jeg var spesielt begeistret når vi fremførte mange av de gode 60-tallslåtene flerstemt, mimrer Roar.

Han forteller at de i en periode utvidet bandet med blåsere for å kunne spille låter fra den populære gruppen Chicago, og fikk god hjelp av Jens Wendelbo med arrangementene. – Jeg syntes det låt bra, sier Roar, - men vi manglet en skikkelig vokalist. Ingen av oss var noen Peter Cetera-kloner på vokalen, så det ble med det gode forsøket, minnes han.

Han forteller at mot slutten av 70-tallet var det noen som måtte gi seg for flytting til skole, militærtjeneste eller jobb. Da vokste nok en ny gruppe frem i Rakkestad som het Baltazar. Det var Lasse Nærby (trommer), Lars Tore Lande (bass), Gunnar Kolbjørnsen (orgel), samt Trond Bøhn og Harald Lytomt på gitarer som startet gruppen, sier Roar.

– Jeg hadde egentlig gitt meg, solgt bassen og forsterkeren, men i 82-83 ringte han Lasse og spurte om jeg kunne overta plassen til Lars Tore, da han skulle satse mer på lydfirmaet sitt.

 - Ja, du vet åssen det er med gamle sirkushester, smiler bassisten, og snart var han med i et nytt band med ny bass og forsterker.

– De var dyktige musikere alle sammen, forteller Roar, og underbygger det med at Per Kværner som var med i gruppen en periode, nå spiller i ”Torgeir og kjendisene”. – Gunnar var vel den eneste av oss som kunne spille etter noter, konstaterer Roar og legger til; - vi andre klarte oss med besifring for angivelse av akkorder og toneart.  Gunnars onkel Oddvar Kolbjørnsen hjalp oss, og han må ha hatt absolutt gehør. Oddvar lyttet til låter på Radio Luxembourg, og skrev så ned noter med besifring til oss, erindrer Roar. - Vi spilte stort sett alt som var av 60-tallshiter, men også låter med Creedence Clearwater Revival, og selvfølgelig Ted Gärdestad som er en av mine låtskriverfavoritter, sier Roar.

- Men når vi har mimrekvelder, blir det stort sett gamle slitesterke Beatles-låter vi spiller i tillegg til alle de flotte sangene fra andre artister på den tiden, forteller han.

Roar synes det kan være vanskelig å huske alle spillejobbene, men Baltazar spilte over store deler av det sydlige Norge med Lillehammer og Stavanger som ytterpunkter. Skjønt Høysand badehotell var fast spillested gjennom de fleste somrene. Han antar de spilte 24 påfølgende somre på danserestauranten ved Skjebergkilen. - Jeg forsøkte meg på en opptelling en gang, og kom til at vi i tillegg hadde hatt et sted mellom 40 og 50 spillinger en vinter, erindrer han.

Den spillejobben Roar husker best var på Momarkedet en gang hvor de ble introdusert av Trond Lie på hovedscenen med nærmere 10.000 tilskuere foran seg. – Da tror jeg vi kjente på nervøsiteten alle i bandet, minnes Roar og fortsetter; - men etter noen takter var det værste over, og siden gikk det fint. Vi bare koste oss, og syntes at det var dette vi egentlig var eslet til. Hadde nesten ikke lyst til å forlate scenen da vår sekvens var over, tilføyer Roar.

Bakke forteller at de gjennom årene har forsøkt seg på forskjellige reunions, uten at det har blitt som i gamle dager. Bortsett fra en periode tidlig på 90-tallet. Da dro Hans Storeheier og Roar i gang noe de kalte for gammelpopens venner på Miranda. Roger Utakleiv som drev restauranten foreslo at de burde starte et band med Roar på rytmegitar mens Bjørn Erik Mjørud holdt takten bak trommene. Vidar Storeheier spilte bass og sang, i tillegg til Øystein Førrisdahl på orgel, og Per Frydenlund på sologitar. - Fordi vi spilte på Terrassen der, kalte Roger oss for Terrassebandet, sier Roar, som erindrer at de noen kvelder også hyret inn Tor Hilmersen med en fortid som vokalist og sologitarist i the Dynemites fra Sarpsborg, for å kunne fremføre Shadows-låter på skikkelig vis.

Etter hvert fikk de forespørsel om spillejobber utenfor bygda, og da kalte de seg for the ”Swinging Sixties” med tanke på den musikken de spilte.

– Det var stort sett gammelpop fra sekstitallet, erindrer Roar som forteller at han sammen med sin gode venn Bjørn Erik Mjørud ofte dro på konserter for å høre gamle helter spille. Flere ganger var de backstage og snakket med gutta i Hep Stars som Svenne Hedlund og Benny Anderson.

– Det var hyggelige og imøtekommende folk alle sammen, helt uten primadonnanykker selv om de to hadde, og fortsatt har stjernestatus i nabolandet, sier Roar.

- Det hadde jeg nesten glemt, avbryter han seg selv, - jeg var jo med i ”Liv og Røre”, bandet hvor Liv Gjerberg var vokalist. Så vidt jeg husker var det Arne Larsen som tok initiativ til orkesteret, hvor jeg spilte rytmegitar. Vi ble nummer 3 i Østfoldmesterskapet for danseband i 1998. tror jeg det var, og samtidig gjorde NRK-Østfold et opptak med oss.

Opp gjennom årene har det som nevnt vært flere reunionforsøk, men det han husker best var 60-årsfeiringen til Viktor Heier hjemme på gården hans i Degernes. I august i fjor fikk Viktor samlet alle de ”gamle” spillesugne gutta. og rigget til med scene og anlegg.

 - Vi spilte gamle klassikere hele kvelden mens folk danset og moret seg til låter som ”Roll over Beethoven”, ”Long Tall Sally” og ”Can’t buy me love” samt en lang rekke låter fra 50- og 60-tallet, erindrer Roar,

Vi har sittet og mimret i Roar Bakkes kombinerte musikk- og troférom. Veggene er dekorert med plater og bilder av the Beatles samt andre grupper som var populære på 60-tallet. En og annen gitar har fått plass på veggen eller i en krok med en forsterker. – Mange av bildene fikk jeg etter Bjørn Erik Mjøruds bortgang, forklarer Roar mengden med bilder før han fortsetter:

- Bjørn Erik var en ivrig samler som tok vare på alt han kunne av avisutklipp og bilder fra ukeblader, bøker og kort, ja det meste som var mulig å få tak i på den tiden.

Roar forteller at han hjalp med å rydde opp etter Bjørn Eriks død, og fikk overta det som ble igjen, etter at folkene fra ”Rockheim” hadde gått gjennom samlingen.

- Håpet er å få så god plass en dag at jeg kan yte alle effektene rettferdighet, fortsetter Roar og utdyper, - der skal et sett med Ludwig-trommer bli omrammet av en Höfner-bass, samt en Gretsch og en Rickenbacker-gitar tilkoblet Vox-forsterkere, det samme gutta i the Beatles spilte på den gang de var aktive, men det blir vel bare med drømmen, smiler Bakke, som tydeligvis har mer på hjertet om Rakkestads musikkliv i det forrige århundre.

- Men det finnes sikkert andre som husker slikt bedre enn meg, og har mer å fortelle, avrunder Roar mimrestunden med, innen han gir små glimt fra sine mange turer til Liverpool med gode kamerater for å gå på Cavern og gjenoppfriske minner fra den tiden da det begav seg.