Hockey


Da hockeyen kom til Rakkestad

SĂ„ vidt jeg husker var det Henning Bjerknes, godt supplert av BjĂžrn Gjulem, som introduserte ishockey i Rakkestad.

Til da hadde vi spilt bandy pÄ den islagte grusbanen, med krum kÞlle og rÞd ball. Henning og BjÞrn fintet rundt med kÞlle i vinkel og flat, sort puck. Slikt hadde vi kun sett pÄ TV. Etter deres oppvisning pÄ isflaten, ble Ivar i Sport & Camping nÞdt til Ä endre sortimentet i varelageret tidligere og kanskje kjappere enn han hadde forutsett. De mest kreative av oss, som hadde fedre med egnet verktÞy, freste av den krumme buen pÄ bandy-kÞlla slik at den kunne fange en flat puck i fart. For fort gikk den, og vondt gjorde det nÄr den traff; en legg, kneskÄl og en finger eller om den ryddet opp i tanngarden for all fremtid. Det var flere som reiste hjem med fortenna i bukselomma, med et lÞnnlig hÄp om at dette kunne fikses med Karlsons Lim hjemme pÄ gutterommet. Men ukontrollerte S-lyder og hovne lepper var vonde Ä skjule ved middagsbordet. Jeksler og forstuede tomler var sÄnn sett greiere Ä hanskes med.
            Alle disse uvante skadene og mangel pĂ„ utstyr innebar at det ble innfĂžrt lokale regler for hockey-spillet: Pasninger over knehĂžyde ble bannlyst, og medfĂžrte stans i spillet med pĂ„fĂžlgende kortvarig utvisning. Etter hvert skaffet vi oss bedre utstyr som leggskinner, hjelm, tannbeskyttere, hansker og susp, i den rekkefĂžlgen som hver enkelt fĂžlte var pĂ„krevet.

Eksempel pÄ utstyr som noen av oss klarte Ä anskaffe.
Dette tilhÞrte meg engang pÄ 60-tallet. KÞlla og skÞytene har jeg fortsatt.

Prioriteringene ble gjort etter hvilken kroppsdel som hadde fĂ„tt den hardeste medfarten. Sigmund Andreasen som ofte stod i et felles mĂ„l Ăžnsket seg alt, samt en ansiktsmaske i tillegg. Keaper-skinner for leggene laget han selv, etter samme prinsipp som vi fikset racer-seter til syklene vĂ„re; nemlig en bordbit fra HĂžvleriet, pluss en tykk skumgummi fra madrassutsalget til Aaserud MĂžbler, og en egnet skinnbit fra skomakerÂŽn. Noen pappspiker og litt fingerferdighet, sĂ„ var utstyret i pĂ„ plass. Sigmund erfarte raskt at skumgummilaget mĂ„tte Ăžkes, og kanskje ogsĂ„ legges pĂ„ baksiden av planken for Ă„ fordele smellene fra pucken. Ganske lenge var hans faste utrop mens vi la an til slagskudd: ’EnÂŽte skyt sĂ„ hardt ĂŠ guttĂŠr’.
            PĂ„ skĂžytebanen fĂłr ofte pucken langt av sted, til banemester Tangens irritasjon. Det innebar at Kontra- og Liensdammen samt andre tilfrosne vannmagasiner ble greie hockey-baner sĂ„ snart isen bar. Det var det ikke alltid den gjorde. Ikke sjelden stolpret vi oss hjem pĂ„ stive ben og fastfrosne skĂžyter, som satt fast helt til de ble tinet opp hjemme i ovnskroken. Oftest kjentes det som om de ikke ville lĂžsne fĂžr vĂ„ren kom, mens frostsprengte tĂ„negler tilsynelatende sprang rett ut av knĂŠrne. Hadde man i tillegg fĂ„tt seg en smell av puck eller kĂžlle var selvynken stor mens frosne fingre ble tinet rundt en kakaokopp. Etter slik hjemmenslig omsorg var man klar til Ă„ spenne fra i bunnen pĂ„ Kontra-dammen neste gang isen sviktet. SĂ„nn sett var hver kuldegrad velkommen. Hver grad betydde ytterligere en centimeter is etter vĂ„re enkle beregninger. Fire centimeter var som regel nok, men om kulden kom sent hendte det vi nĂžyde oss med tre. Tegnene pĂ„ dĂ„rlig is satt i ryggmargen, og det trengtes ikke mange slike meldinger fra isen, fĂžr banen var tĂžmt for spillere. De uheldige ble tauet i land pĂ„ glatte isflak som det var vanskelig Ă„ holde balansen pĂ„. Slike farefulle spilleforhold fikk Tangen, med Hyllestan’s hjelp, til Ă„ legge forholdene til rette for oss ute pĂ„ plassen, med lave vant, slik at pucken ikke forstyrret skĂžytelĂžpere andre steder pĂ„ plassen.
            Som regel valgte vi nye lag hver dag, men med tiden utviklet vi en liten og hard lokal serie. Det var lag fra Jordal, Skriken, Millionby’n, Bernhus og Sentrum. De som savnet tilhĂžrighet i noen lag fikk plass hos de som manglet spillere. SĂ„nn sett var det intet florerende overgangsmarked, skjĂžnt kreftene ble samlet nĂ„r vi skulle spille mot ’Denes’, og det hendte jo. RedaktĂžr Eriksen i SA fattet raskt interesse for denne aktiviteten, og den som leverte en ferdig reportasje som kom pĂ„ trykk, kunne kvittere ut 25,- kroner for referatet, og jeg var en ivrig bidragsyter pĂ„ Rakstad-sida vinterstid. Flere av oss hauset opp lokale prestasjoner til NHL-nivĂ„, for vi hadde ogsĂ„ vĂ„re egne Phil Esposito-kopier i Per og Tom Helgerud. Alle hadde sine helter, som vi gjerne ville leve opp til. Sarpsborg Arbeiderblad hadde egen Rakkestad-side og egen redaktĂžr med kontor i Myrvold-gĂ„rden midt i Storgata, der Myrvolds plass ligger etter at gĂ„rden brant ned pĂ„ 80-tallet.
Runar Dahl holdt styr pÄ den lokale hockey-tabellen. Han jobbet imidlertid i ØB etter skoletid, og var liksom forhindret fra i figurere som opphavsmann i SAs spalter. Dermed ble tabellene gjerne flettet inn i referatene slik at honoraret kunne deles forholdsmessig. SÄnn sett var han en pÄlitelig kilde, og det var viktig i lokaloppgjÞr. Østfold Bygdeblad (nÄ Rakkestad Avis) var Rakkestads egen lokalavis og holdt til i Ruud-gÄrden som fortsatt stÄr mellom Gjensidige-gÄrden og Vinmonopolet i gÄrden pÄ motsatt side av Julius Skaugs gate. Vinmonopol hadde vi ikke i Rakkestad pÄ 60-tallet. Det lÄ i Sarpsborg den gangen.

Dette var  smĂ„guttelaget til RIF i 1963. Det var stort sett de samme gutta som vekslet 
     mellom hockey og fotball avhengig av vĂŠr, fĂžreforhold og sesong.

En gang ’RakÂŽstad’ spilte bortekamp mot ’Denes’ fikk jeg erfare hvor viktig dette med Ă„ sjekke sine kilder er. Av en eller annen grunn, som sikkert mĂ„ ha vĂŠrt viktig, hadde jeg ikke anledning til Ă„ vĂŠre med pĂ„ en slik storkamp. Rakstingene vendte slukĂžret hjem etter et stortap. I skuffelsen skyldte de pĂ„ dommerÂŽn, som i alles Ăžyne hadde vĂŠrt partisk. Referatet ble skrevet som om jeg skulle sett kampen ringside, ogsĂ„ dette med dommeren. Det var skikkelig dumt. Noe jeg oppdaget i skolegĂ„rden, dagen etter avisen var ute i postkassene. De vĂŠrste Ăžretevene unngikk jeg ved Ă„ love Ă„ skrive et dementi. Om Eriksen trykket det, husker jeg ikke, men bare det Ă„ levere dette inn sved mer enn det Ăžretevene ville gjort. Uansett; Eriksen betalte 25,- kroner for denne artikkelen ogsĂ„. Han var grei sĂ„nn. Tenkte vel at nĂ„ hadde reporterspiren fĂ„tt seg en lĂŠrepenge, og moret seg sikkert kostelig over det. Ellers var dommergjerningen ingen ettertraktet jobb pĂ„ hockeybanen. NĂ„r vi valgte lag, var det ofte den som stod igjen, som mĂ„tte ta den upopulĂŠre jobben. Jobben var ikke helt ufarlig. Det kunne vanke hĂžye kĂžller og tilfeldige slagskudd mot pipeblĂ„seren etter kontroversielle avgjĂžrelser. Han befant seg jo oftest midt i kampens hete, og der var det mye rart som skjedde. FĂžrst nĂ„r delikvintene kastet hanskene, og gjorde opp mellomvĂŠrendet i brĂžytekantene var det opportunt Ă„ peke mot avkjĂžlingsboksen. Noen av oss hadde sett Polen – Norge pĂ„ det nye Sparta Amfi, og registrerte at regler ukjente for oss gjorde at utvisningsboxen snart ble fylt av spillere som fortsatte knuffingen der.
Ikke rart at vi mĂ„ ha virket ganske upolerte, og lik noen rabiate ’bĂžnder i byen’ da vi en gang satte oss pĂ„ ’bussen te Sarp’ for Ă„ spille mot et av Spartas guttelag pĂ„ selve Amfien. Da oppdaget vi, at vi fortsatt hadde mangler i utrustningen. VĂ„r rĂžffe spillestil parerte Sparta-gutta kontant med Ă„ sende oss i vantet med klokkerene tacklinger, pĂ„ en slik mĂ„te at vi hadde gitt hva som helst for skulder- og hoftebeskyttere pĂ„ stedet. Det nyttet ikke Ă„ skylde pĂ„ dommeren da vi krĂžp gule og blĂ„ av bussen, trygt hjemme i Rakkestad. Vi sikret oss mot represalier fra Sparta-gutta ved Ă„ ta siste buss hjem fra Sarp. Antagelig ble dette siste kamp i en kort og intens hockey-karriere for flere av oss. NĂ„r hockeysesongen var over, stod fotballen for dĂžra, og da var det bare Ă„ bytte litt pĂ„ klesdrakten og fottĂžyet.

Omtrent like mange tilskuere som vises pÄ dette bildet fra hockey.prat var det vel pÄ den kampen vi spilte mot Spartas gutter i Amfi'n.

Selv om ingen av oss egentlig trodde det, sĂ„ fulgte ’skĂžyte-Tangen’ (eller fotball-Tangen som han ogsĂ„ ble kalt) faktisk med pĂ„ hva som skjedde innenfor de lave vantene han hadde utstyrt oss med. Om en BĂžrge StensbĂžl hadde eksistert pĂ„ den tiden, ville Tangen helt sikkert vĂŠrt en av hans fremste talentspeidere. I alle fall klarte han Ă„ overtale flere av oss, meg inklusive, til Ă„ legge hockey-kĂžlla pĂ„ hylla, og i stedet satse pĂ„ lengdelĂžp. Han tenkte vel at den svingteknikken vi hadde lĂŠrt pĂ„ hockey kunne komme godt med i de krappe svingene pĂ„ skĂžyte-banen, og forhindre at vi havnet i jordhaugen i Ăžstre sving. Sikkert korrekt tenkt nĂ„r det gjaldt slike 333 meters baner, men det ble verre pĂ„ 400 meters baner. Der hendte det at enkelte mĂ„tte ta dobbeltskjĂŠr i svingene.
      Tangen hadde absolutt noe Ă„ friste med. Vi som satset pĂ„ lengdelĂžp skulle fĂ„ trene sammen med ho Sigrid (Sundby, flere ganger Norgesmester) oÂŽn Kai (Johanson). Vi hang i rumpa deres runde for runde dagen og kvelden igjennom. Det ble stort sett ho Sigrid vi hang etter, for Kai var sprinter og trente starter med Tangen pĂ„ den ene langsiden. Sigrid og Kai var mer hĂ„ndfaste som forbilder enn hockey-heltene pĂ„ svensk TV. Det Ă„ kunne holde fĂžlge med en av dem var liksom mer reelt enn det Ă„ tackle en som pĂ„stod at han var Phil Esposito med pucken, for sĂ„ Ă„ vise seg Ă„ vĂŠre en av brĂždrene Helgerud som lot fantasien lĂžpe av med seg. SĂ„nn sett var det aldri kjedelig pĂ„ hockey-banen, men det kunne skje uventede ting pĂ„ rundbanen ogsĂ„.
En gang kom Tangen sjokkende over isen etter meg, og som en refleks fra hockeybanen forsĂžkte jeg Ă„ komme meg unna, men stanset da han ropte pĂ„ meg med etternavn; - Du Lie, kan vi ta en prat. Da skjĂžnte jeg at det ikke var mulig Ă„ stikke seg bort i mengden, spesielt med lengdelĂžp-skĂžyter som skilte seg markant ut fra de kortere hockeyskĂžytene. Da han heseblesende tok meg igjen ytret Tangen anpustent: ’Du Lie, jeg hadde tenkt Ă„ melde deg pĂ„ et skĂžytelĂžp i Sarpsborg til sĂžndaÂŽn. Vi reiser her fra plassen ved ti-tida. Du blir vel med?’ Det var ikke mulig Ă„ svare nei pĂ„ et slikt spĂžrsmĂ„l fra Tangen. Straks etter var jeg med pĂ„ start-treninga sammen meÂŽn Kai.
SÞndag skulle jeg altsÄ gÄ pÄ en 400-meters bane for fÞrste gang, og resten av uken ble brukt til Ä gÄ yttersvinger pÄ skÞytebanen for Ä kunne beherske de lange svingene i Sarp. Det var ikke akkurat fantomdrakter vi stilte i den gangen, men strikke-longs, ullgenser og djevel-lue fikk duge. Det holdt i alle fall til premie. Det betydde altsÄ at svingtreningen hadde bÄret frukter. Etter debuten ble det skÞytelÞp nesten hver sÞndag hele vinteren pÄ baner over hele Østfold.


Fra et skÞytelÞp pÄ Askim stadion en gang pÄ sekstitallet.
Undertegnede i yttersvingen.

Uansett hvor mye vi andre trente, og hvor mange lÞp vi gikk, sÄ var det en som hele tiden var kjappere enn oss, uaktet hvor mye vi la oss i sÊlen. Kjell Lillerud var antagelig den mest lovende av alle i vÄr klasse. Om han slo, eller gikk jevnt med, Lasse Efskind i et nasjonalt stevne pÄ Bislet, husker han sikkert best selv. SÄ vidt jeg minnes figurerte han pÄ fjerdeplass da resultatlisten kunne studeres i Aftenposten dagen etter. For egen del sÄ lÄ jeg vel i den store hopen mellom 40. og 60. plass. Det spilte derimot mindre rolle. Vi hadde blitt nevnt pÄ sportssidene i Aftenposten. Slikt var kun blitt forunt ho Sigrid og'n Kai samt Bredholdt-brÞdrene tidligere.
Kai holdt imidlertid pĂ„ Ă„ skape fullstendig kaos i papirene til BjĂžrnsen og Jordseth under en landskamp mot russerne pĂ„ Bislet en gang da disse lĂžpene fortsatt fylte Bislet. Den gang fulgte vi lĂžpene over radio og noterte rundetider i skjemaer som var trykket i avisene pĂ„ forhĂ„nd. Kai skulle gĂ„ mot selveste Grisjin pĂ„ 500 meteren, og sĂ„ langt jeg husker mĂ„tte Kai starte i indre bane. PĂ„ Bislet-isen var det ingen fordel, i alle fall ikke for Kai. Han la i vei som best han kunne, da startskuddet lĂžd og ledet etter fĂžrste langside. Da begynte kaoset i boksen hos BjĂžrnsen og Jordseth; ’Han kan ikke klare innersvingen i den farten!’, ropte de i kor. De to kommentatorene kjente ikke Rakstad-banens krappe svinger og heller ikkeÂŽn Kai. Han var vant til kraft- og fartseksplosjoner i den fĂžrste svingen, og ledet ut pĂ„ vekslingsiden. BjĂžrnsen vĂŠret sensasjon, men den uteble. Det visste imidlertid alle skĂžyteinteresserte rakstinger som hĂžrte pĂ„. Kai hadde ikke nok kondisjon til en hel 500 meter i et slikt tempo. Ikke desto mindre var vi like skuffet som BjĂžrnsen da han mĂ„tte ty til dobbeltskjĂŠr i yttersvingen, lik vi andre som syntes den siste svingen var skrekkelig lang pĂ„ en 400-meters bane.
NĂ„r vi trente sprint pĂ„ Rakstad-banen gikk vi en langside, en sving og kanskje enda en langside, for sĂ„ Ă„ skli av farten i den siste svingen fĂžr vi trente pĂ„ enda en start. Slikt blir det ikke kondisjon av. Da min klasse skulle begynne Ă„ gĂ„ 1.000 meter, fant jeg tiden moden for Ă„ legge lengelĂžpskĂžytene pĂ„ hylla, og hentet ned hockeyutstyret igjen. Det var liksom mer action med pucken, og fortsatt like moro Ă„ drible av en Phil Espisito, enten han het Per eller Tom i virkeligheten. De var humĂžrspredere bĂ„de pĂ„ og utenfor banen. Per kunne komme med trĂžstende ord etter en tapt kamp, av typen; ’Nei, fra nĂ„ fĂ„r vi snu tap til et skikkelig nederlag, guttĂŠr’. Slike snĂŠrtÂŽne formuleringer veide opp for alskens pokaler pĂ„ skĂžytebanen. Per kunne drible og snakke seg gjennom et hvilket som helst forsvar enten det var pĂ„ hockey- eller fotballbanen. Replikkene var lik finter som brakte forsvarerne ut av balanse den lille tiendelen som trengtes. Det var aldri kjedelig med Per og Tom i nĂŠrheten.
            Sett i det perspektivet var det nok mang en lovende skĂžytelĂžper som forsvant rett under nesen til skĂžyte-Tangen. Selv om hans stillferdige kommentarer kunne vĂŠre like treffende som Per og Toms sine, hadde de ikke den samme snerten i rĂžffe gutteĂžrer lik det de to brĂždrene Helgerud kunne varte opp med.
Akkurat nÄr den lokale hockey-serien ble lagt ned, er det nok ingen som husker, men lik alt annet sÄ rant den nok ut i sanden en varm vÄrdag mens isen smeltet og fotballen stod for dÞra.
Meny