Rock til Rakkestad
Originaltekst for Rakkestad Avis:
Da rocken kom til Rakkestad.
Den 11. november i 1963 kom the Beatles til Rakkestad. Ikke in natura, men fra Sunne-senderen, via finjusterte svenskeantenner og ut i sort/hvit-TVene som etter hvert hadde tatt over som familienes samlingssted på høstkveldene.
Hjemme hos oss holdt begivenheten på å gå meg hus forbi, men takket være mitt moderlige opphav så gikk det bra.:
Hun ropte; ’Kom og se, de er gær´ne’ og med et; ’Jeg gir meg ende over’ satte hun seg i TV-stolen for å betrakte galskapen: Fire unge menn som dunket i vei på trommer og gitarer og skrek; ’Yeah, yeah’ mens de ristet på det uforskammet lange håret. Husets unge pode erobret TV-krakken med en glidetakling på linoleumen. Slike taklinger var trent inn på Kontra-dammen mens vi etterlignet ’Honken’ Holmquist, Sven Tumba, Dahlberg og Svenson, eller hva de nå het alle de svenske hockey-heltene. Dagen etter opplevde hockey-puckene sine første ’time-outs’ mens vi lenet over køllene diskuterte om håret var ekte eller om de brukte parykker. Tom Helgerud, som leste engelske musikkaviser, visste beskjed; Det var ekte, skjønt få av oss trodde ham. Begivenheten endret på det meste innen moderne musikk i Rakkestad.
 De er gær'ne slo mor mi fast, da hun så the Beatles på TV på svensk TV. (faksimile fra Aftenposten)
Alle som var i nærheten av en el-gitar, trommesett, orgel eller mikrofon hadde som ambisjon å få spille i orkestret Flamingos. De fylte dansegulv over store deler av fylket. Folk subbet rundt gulvene i takt med slitne slagere som ’Blue Berry Hill’ og andre Fats Domino-hits. Men det var en del av oss som ikke hadde helt ’grep’ på de låtene som orkesteret til Per Roar spilte. The Beatles endret på mye av dette i en håndvending. Vi slet med å etterligne de bandene som nå begynte å herje på hit-listene til radio Lux. Da var det snakk om mye beat og tre grep. Skjønt noen av grepene kunne være kompliserte nok. Et av de som Sture Mosling slet mest med i øvingslokalet i det gamle Merino, var åpningsakkorden til the Beatles ’A hard day´s night’, som Harrison slo an på sin Rickenbacker.
En kveld stakk en kar fra nabolaget innom. Han het Nils Bjørness og spilte gitar i Little Earl & the Saphires som hadde vært på TV og spilte regelmessig på Club 7 i Oslo. Denne kvelden besøkte han foreldrene som hadde tannlegepraksis i Rakkestad, men da han hørte lyden av våre famlende forsøk på å etterligne the Beatles klarte han ikke å passere Merino uten å gi effektiv nødhjelp til det han oppfattet som stammefrender. Nils viste Sture hvor fingrene skulle plasseres på gripebrettet, og Sture tøyde de så langt han kunne innen resultatet ble godkjent. Mens dette stod på, satt vi andre og smugrøkte ’Craven ´ A’. Det var ikke hver dag vi hadde en TV-personlighet innom, så vi måtte ’holde masken’ som best vi kunne, og virke så coole som mulig, mens vi forsøkte å få nakkehårene til å vippe over kanten til den høyhalsede genseren, i et håp om at håret hadde grodd noen millimeter siden sist vi forsøkte den øvelsen.
 The Saphires var Little Earls backing-gruppe, med Nils Bjørness på gitar (t.h.) (Foto Google; Wikipedia)
 Little Earl and the Saphires på turne i Tyskland. med Nils Bjørness på gitar (t.h.) (Foto Google; Wikipedia)
Sigmund Fredriksen pustet lettet ut, da han endelig kunne slå an takten til en tre-greps rocker, etter at Bjørness ruslet videre til foreldrene som ventet med middagen. Vidar Storeheier skrudde opp bassforsterkeren, og så var det fullt øs. Det faktum at jeg beveget meg i dette miljøet, gjorde antagelig at jeg ble engasjert som ulønnet konsulent hos Asbjørn Weiby, som solgte plater i sin fotoforretning. Den gang kostet en singel-plate 4,50, og en LP-plate 37,50, så det hendte rett som det var at ukelønnen ble satt over styr i platehyllene hos Weiby i Øvre Nyland. Det var også mulig å kjøpe plater i Ruuds radioforretning, men de var av det mer oppbyggelige slaget, og dermed intet for oss mer progressive. Et av de tipsene jeg ga til Weiby gjaldt the Kinks som hadde hatt et par hits. Neste gang jeg kom innom, var det tydelig at han var blitt offer for konsulentens og en overivrig plateselgers insidertips. En bunke med Kinks´siste ’Till the end of the day’ fylte opp i singel-boksen. Dette var sikkert flere enn det var marked for i Rakkestad, og jeg tipper at det fortsatt var noen eksemplarer igjen på lager, da forretningen ble lagt ned noen år senere.
 Vi spilte mange kinks-låter i the FourBeats. Weiby Foto hadde i alle fall nok av denne platen på lager.
Per Roars tjente sine penger ved å spille til dans hver lørdag. Vi var ikke kjente nok, eller kanskje; ikke gode nok, til å gjøre det samme. Derfor måtte vi bygge våre høytalere og forsterkere selv. Med dette hjemmesnekrede utstyret var risikoen stor for å få en skikkelig volt-karamell når en gitar eller mikrofon ble plugget inn. Om vi trengte noe mer, og det gjorde vi jo, så måtte vi være kreative. Et hammond, eller elektrisk orgel, stod på ønskelisten. Da var gode råd dyre. Vi gikk i tenkeboksen, og kom opp med noen forslag til løsninger. Forslag nr. 1: Vi måtte ha et navn. Forslag nr. 2: Vi måtte spille på steder så folk fikk hørt oss. Navnevalget bød på diskusjon, men det var et par ting vi kjapt kunne enes om: Dette måtte lyde engelsk, og det burde inneholde ’beat’ for å bli assosiert med heltene i the Beatles. Vi ville for all del distansere oss fra Sven Ingvars-bølgen som herjet Svensktoppen. I og med at vi var fire så ble navnet: FourBeats. Enkelte ganger steppet Svein Næristorp inn med sin røde Gretch-gitar; enten for å erstatte Sture ved behov, eller for å utvide lydbildet med tanke på mangelen av et orgel. Mitt bidrag var blokkfløyte, tamburin og koring. Til tross for at aritmetikken ikke stemte når vi var fem, så var det ingen grunn til navneendring. Det var jo ikke alltid at alt stemte, for å komme med et lite understatement. FourBeats fikk duge, men det ble ikke flere spillejobber av den grunn.
Redningen ble en opptreden i gym-salen til den gamle tyskerbrakken på Bergenhus. Inspektør Ivesdahl virket betenkt da han introduserte oss for det forventningsfulle publikumet, med noen formanende ord om forskjellen på idealer og pop-idoler. Og han levnet ingen tvil om i hvilken kategori han plasserte oss. Vi bet den lille fornærmelsen i oss, og kvitterte med å skru opp volumet til 11, så hylende feed-back fra gitarer og mikrofoner skjærende fylte salen. Seansen ga lite penger, og kanskje enda mindre berømmelse. Løsningen måtte bli å arrangere konserter/show selv, tenkte vi. Vi leide IOGTs Solvang, hvor vi kunne spille ut ambisjonene om å være lokale pop-helter.
 Solvang slik den gamle kinoen er gjengitt på Rakkestads histories hjemmesider fra 17. mai i 2005.
De hektiske ukene i forkant gikk med til å forberede det hele. Vi hadde imidlertid et lite problem. For å kunne kalle det et show, trengte vi en gruppe til på plakaten. Løsningen ble play-back for en liksom-gruppesom kunne fylle tomrommet. Per Helgerud tok oppdraget med å stable en slik på beina. Navnet på gjengen ble Schuffe Affes. En typisk Per-omskrivning av Tøffe Alfs, som en slags hyllest til den engelske fotball-legenden Sir Alf Ramsey. Gutta brukte tiden til å lage liksom-gitarer av kosteskaft og papp, og øvde inn et reportoar tyvlånt fra en Swinging Blue Jeans-plate. Pers bror Tom tok jobben som konferansier. Han brukte å gjøre suksess med skrøner og historier på juletrefester, og vi håpet han ville gjøre susen nå også. Showet ble markedsført med egen-produserte plakater, spikret opp på lyktestolper. Det så imponerende ut med to grupper og egen konferansier. Nederst på plakaten benyttet vi et reklame-triks som i våre dager kunne resultert i en anmeldelse til forbrukerombudsmannen. Der stod det med store bokstaver; The Beatles, og under det med små bokstaver; kommer ikke.
 Denne kinosalen i Solvang burde fylles til randen, om lykken skulle stå oss bi. (Foto; Salgsoppgave)
Billett-prisen var nok i stiveste laget, så da Tom Uttisrud mente han burde komme gratis inn fordi han var reporter for SA, skapte det et visst økonomisk virr-varr for oss som arrangører. Men vi så for oss muligheten for store oppslag på Rakkestadsiden i SA dagen etter, og kanskje en liten notis på Sarpesidene i tillegg, så vi slapp ham inn gratis, under tvil. Den samme kritiske vurderingen ble også Thore Aalborg (fra Østfold Bygdeblad) til del, men han stilte med kamera og blitz, så utsikten til bilde og forhåpentlig positiv omtale i begge aviser veide opp for det økonomiske tapet ved å slippe reporterne inn gratis. Showet ble noe i nærheten av en katastrofe, så vi angret bittert på denne rundhåndenheten.
Hva som gikk galt hersker det sikkert flere versjoner av, skjønt det er vel ingen som tar nettopp det spesielt tungt i dag. Vi spilte oss i alle fall gjennom hele reportoaret i det første settet, og det var ikke mange låtene. Så var det Schuffe Affes tur, og det var da elendigheten startet. Gutta gikk på oppgaven med krom gitarhals, mens platespilleren pumpet hermetiserte rockelåter gjennom forsterkerne. ’Good Golly miss Molly’ gjorde lykke hos publikum, i en slik grad at vi som faktisk spilte begynte å bli bekymret over at de skulle stjele showet vårt. Per var i storslag, og han kjente til hvorledes Pete Townsend fra the Who hadde mørktlagt Njårdhallen ved å kaste gitaren opp i lysarmaturen. Vi fryktet at det samme kunne være i ferd med å skje i Solvang også, da han sendte skjeve blikk opp mot lampekuplene mellom scene og sal. Papp-gitaren fikk seg en luftetur, men lyset blunket ikke en gang på vippa, heldigvis. De andre fulgte opp med et annet Townsend-trick; nemlig å knuse gitarer. Før de var ferdige flagret papp-biter fra kosteskaft på scenen mens det var fullt kaos i salen. Broder Tom var ulykkelig, og klarte ikke å bringe salen til ro og orden med sine velvalgte vitser. Det hele kokte ned til en kort erklæring om at nå var det pause.
I den var det krisemøte på bakrommet: Tom ville ikke fortsette som konferansier om ikke Schuffe Affes lovte bot og bedring. Kravet hadde ingen rot i virkeligheten for deres oppstart etter pause var allerede spolert; de hadde ikke ’instrumenter’ igjen. Redningen ble Geir Wågsås; han tro til med en kassegitar unplugged, som dukket opp fra intet, og Geir ga til beste en Gene Vincent- og Elvisparodi før han overtok som konferansier for det improviserte programmet etter pause. Flere av oss måtte gi til beste utdrag av leksjoner fra Eldbjørg Andersens pianoskole for å fylle tomrommet som hadde oppstått, før Geir introduserte oss som skulle avslutte konserten. Så vidt jeg husker skjedde det i noenlunde ordnede former: Vi spilte hele reportoaret vårt en gang til, i omvendt rekkefølge. Gjennomkjøring før pause hadde gjort underverker? på fremførelsen. Og så var det slutt. Reportasjene i SA og ØB er det ingen som snakker om i dag, og de finnes antagelig ikke i noen private scrap-bøker fra den tiden. Det var tydelig at vi trengte noen måneder til med øvelse før det store gjennombruddet var i sikte.
De lyse vårmånedene slepte seg mot neste høst, mens vi vurderte nye inntektsbringende tiltak på hver øvingskveld i Merino. Vi hadde registrert at de engelske gruppene skrev sine låter selv, og tjente gode penger på det. Vidar og jeg eslet oss til å bli de lokale Lennon/McCartney-kopiene, og snekret låter som best vi kunne, uten tanke på at en plateinnspilling var et must for at disse kunne gi oss royalty-inntekter. Og dit var veien ennå lang. Sigmund ble ikke imponert over våre bidrag til musikkhistorien. Han trommet seg gjennom de med et stort gjesp, og ville helst hive seg ut i sin egen favoritt; ’My baby, baby bala-bala’ hvor han kunne la stikkene fly over trommene. Hans, Vidars bror, utnevnte seg selv til vår road-manager i denne litt traurige perioden. Vi visste at en roadies oppgave var å sørge for at den tekniske utrustningen fungerte ved konserter, og holde orden på køen av ’groupies’ etter showene. Det tekniske hadde Hans fin kontroll med, skjønt køen av skrikende småjenter var ikke påtrengende lang.
Ut på sommeren fikk vi høre at the Beatles hadde samlet 55.000 tilskuere på Shea Stadium i USA. Veien fra idé til handling var kort, så vi hev oss på syklene og kom oss ut til stadioen ved Bergenhus. Erfaringene fra Solvang tilsa at vi ikke ville kunne fylle skråningen opp mot skolen med fans, og Hans konstaterte at høytaleranlegget ikke egnet seg til formidling av gromlyd. Dermed falt våre øyne på Herredshuset. Leien for festsalen lå på 400,- kroner for en kveld, en anselig sum sett i forhold til at en normal lærergutt-lønn lå på ca. 4,- kroner timen den gangen. Vidar og Hans som hadde kontakter mot Halden, hyret the Cyclones, som hadde spilt inn plate og verserte på ’Ti i skuddet’ til NRK. De skulle ha 1.500,- for jobben, og med potensielle utgifter på rundt 2.000 kroner var gode råd dyre, ellers kunne det bli dyrt, og vi kunne se langt etter hammondorgelet. Oddvar Olsen var formann i husstyret, og de skulle ha kontant forhåndsbetaling før dørene kunne åpnes. Forhandlinger om pris eller betingelser ville han ikke gi seg inn på. Foreldre med urealistisk tro på podenes musikalske potensiale hjalp til med forskuddet, og Olsen formante oss om at det ikke var tillatt med mer enn 400 mennesker innenfor dørene. Så mange hadde vi aldri spilt for før, men et enkelt regnestykke tilsa at om vi skulle ha noe igjen for arrangementet måtte billettprisen settes til 10 kroner. Sikkert i stiveste laget, men salen var fylt til trengsel da vi dro i gang showet.
 The Cyclones ble Østfoldmestere i Rock i 1966, og var det store trekkplasteret i Herredshuset. (Foto: Google: Wikipedia)
Engasjementet av the Cyclones hadde vært et sjakktrekk, ikke bare økonomisk. Vi fikk lov til å plugge oss inn i deres utstyr; Vox-forsterkere, slik heltene fra Liverpool benyttet, og Sigmund fikk hamre løs på Ludwig-trommer, maken til de Ringo spilte på. Nervene stod på høykant før vi skulle stirre horden på vel 400 i hvitøyet. Et par magadrag ute på balkongen hjalp en smule, men ’So many girls’ som begynte med en blokkfløytesolo, ble forskjøvet p.g.a. mine problemer med fingersettingen i dirrende nervøsitet, så den ble erstattet med en annen Tages-hit ’Sleep little girl’ hvor Vidar og jeg sang duett. Den satt, og blokkfløyten ble hentet frem igjen. Dersom Omar Hovland, dirigenten i skoleorkesteret, hadde sittet i salen den kvelden burde han vært stolt av sin elev.
Størst suksess gjorde selvfølgelig the Cyclones med sin plate-hit. Vi hadde en del å lære, skjønte vi, men vi satt igjen med 2.000 blanke kroner i kassen. Langt igjen til et hammond-orgel. Og noe orgel ble det heller aldri mens vi holdt på. Det var mange andre utgifter som skulle betales; lokalleie for Merino, strømregninger og nedbetalinger på gamle avbetalingskontrakter måtte komme før vi kunne forplikte oss til mer. Kvelden i Herredshuset ble nok høydepunktet i Four-Beats karriere. Neste høst var vi spredd ’vær for vind’, til skoler i byer som Mysen og Halden. Den eneste som fortsatte en musikalsk løpebane var Vidar, og han oppnådde til slutt det vi hele tiden hadde drømt om, nemlig å spille inn en plate, med Amigos den gangen. Jeg har singelen fortsatt, og den har tålt de tredve årene siden innspillingen. Jeg har imidlertid en mistanke om at the Amigos betalte for studiotiden selv. Tanken om at slikt var mulig slo oss ikke midt på 60-tallet. Vi hadde hele tiden en platekontrakt i sikte, akkurat som heltene fra Liverpool.
|
